Handel er også import

Vi må i større grad være oss bevisst at Norge er en forholdsvis stor importør, ikke bare eksportør av olje, gass, fisk og råvarer til industrien. Vi har mer å hente ved å redusere tollbarrierer, særlig på mat. En åpnere og mer bevisst importpolitikk vil bidra til mer konkurranse og effektivisering her hjemme samtidig som det styrker oss ute, både våre handelsinteresser og vårt utviklingsarbeid.

Det er også et viktig politisk poeng at vår import skaper utvikling. Økt innkjøpsmakt eller importmakt gir oss også større påvirkningsmuligheter når det gjelder miljø, etikk og menneskerettigheter. Vi importerer for eksempel mye frukt fra land i Sør- og Mellom-Amerika, så mye at krav fra norske importører om etisk handel har blitt lagt merke til og fulgt opp fra produsenten. Når en stor norsk delegasjon skal til Chile denne måneden, vil også importinteressene være på plass. I tillegg til handelssamtaler, arrangerer HSH i samarbeid med Bama en CSR-konferanse i Santiago der norske og chilenske bedrifter forplikter seg til å ta et etisk og miljømessig ansvar. Det er også laget avtale om å respektere arbeidstakeres rettigheter og organisasjonsfrihet, noe som er viktig i en verdensdel som har vært preget av ideologiske motsetninger.

I partnerskap med Norad har HSH opprettet en seksjon for internasjonalt handelssamarbeide (DITC) for å tilrettelegge for økt import fra 25 utviklingsland. Flere HSH-medlemmer og andre virksomheter har funnet frem til produsenter. Særlig i Vietnam ser vi at denne utviklingen har gått fort. Det er også økende aktivitet overfor Kenya, Uganda og Tanzania, hvor ulike landbruksvarer står i sentrum.

Men hva skjer i det øyeblikket vår samarbeidspartner i for eksempel Kenya sier: Takk for hjelpen. Kan vi nå få lov til å selge flere produkter til Norge? Jeg har ved flere anledninger opplevd å bli svar skyldig. Det skyldes høye tollmurer og et innfløkt tollsystem, som fortsatt er innrettet for å beskytte norsk produksjon eller å skaffe staten noen ekstra kroner. Det er derfor gledelig at regjeringen nå omsider har foreslått å inkludere Kenya og noen såkalte mellominntektsland i samme regime som MUL. Det er fint at MUL-landene får selge tollfritt til Norge, men disse MUL-landene har i dag lite produksjon å handle med. Tør vi utvide listen til utviklingsland som faktisk har produksjon eller potensial for økt produksjon, som for eksempel Vietnam, Guatemala og Bolivia?

Det er ille å oppleve at landbruksdepartementet sier nei til å ta inn kjøtt fra land hvor vi har brukt bistandsmidler til å bygge opp kjøttproduksjon for eksport, som i Swaziland. Vi kan stå overfor samme situasjon i Uganda. Dette er prøvestener for vår troverdighet i utviklings- og handelsspørsmål.