Bedre grunnlag for samlet løft

Tidlig i januar ble vi 4,8 millioner nordmenn. Kanskje vi kan ta oss tid til å kjøre saktere i svingene ved å bli mer tenksomme overfor en del temaer. Her følger transport og økologisk landbruk som eksempler på to slike felter:

Regjeringens forslag til Nasjonal transportplan 2010-2019 planlegges fremlagt fredag 13. mars. Den rødgrønne samarbeidsregjeringen vil, ifølge lekkasjer til dagspressen, investere i det som kan kalles det store togløftet med jernbanesatsing mellom befolkningssentra på Østlandet. Relativt lite ventes gitt til veier, og det prioriters drift og vedlikehold/utbedring fremfor store veiprosjekter.

Utbygging av jernbane er positivt ikke bare for persontrafikken, men også for å få mer gods over på skinner.  Men det blir tydeligvis ikke noe av det hardt tiltrengte krafttaket for vei i den østlige delen av Norge, hvor de virkelige befolkningskonsentrasjoner finnes og de store volumene av dagligvarer transporteres langs veien.

Veivesenet sier at storparten av norske stamveier ikke har brukbar standard. Ifølge en undersøkelse omtalt i Aftenposten, er vi på bunn i Europa i så måte. Selv om motorveier med fire felt forhindrer trafikkdød og fører til hurtig transport av personer og varer, ligger Norge målt i kilometer motorvei langt etter Albania, som er et av de fattigste land i Europa.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) uttalte til samme avis 2. mars at veisatsingen har vært elendig de siste 30 årene.  Hun sier at oljen har ødelagt for veiutbygging, og hun er plutselig helt enig med bilorganisasjonene om behovet for «nye milliardbevilgninger».

På høstparten utmerket hun seg litt annerledes ved å synes det er greit med oppføring av Hardangerbro til over to milliarder kroner i sitt valgområde, og at Østlandet har fått nok penger til veibygging. Sp skal ha støtte fra over 63 prosent av bøndene i Norge. De synes sikkert heller ikke det er bra med vinglete politikere. På siste valgmåling i DN`s partibarometer stupte Sp og havnet med 3,5 prosent av stemmene under sperregrensen.

Staten har «tapt» rundt 400 milliarder kroner i reduserte verdier på utenlandsinvesteringer i spesielt aksjer. Hadde politikerne brukt noe av disse midlene til å følge opp det for flere årtier siden kartlagte behovet for investeringer i infrastruktur, ville landet hatt en robust samferdsel og bedre grunnlag for fremtidig inntjening og vekst. Men det er stadig mulig å øke satsingen kraftig. Ingen tvil om at beløpets størrelse blir en valgkampsak. Det burde i stedet være et felles løft.

I det siste har det vært en forvirrende debatt i media om økologisk mat. Igjen var Aftenposten på banen med førstesideoppslag om at denne type mat ikke er sunnere, at økologisk jordbruk ikke er mer miljøvennlig eller mer dyrevennlig enn vanlig landbruk. Dette ble tilbakevist av landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) som hevdet at økologisk mat er et folkekrav.

De fire grupperingene i norsk dagligvarehandel og dagligvareindustrien satser mye på å øke salget av økologiske varer til de av forbrukerne som ønsker slike varer. Men det er langt igjen til målet fastlagt av regjeringen om at 15 prosent av forbruk og produksjon skal være økologisk innen 2015.

Ideelt sett skulle vi ønske de store spørsmålene om fordeler og ulemper ved økologisk landbruk hadde vært mer avklart før myndighetene fastsatte ambisiøse prosentmål. Noe folkekrav er dette neppe og miljøeffekten spriker åpenbart. 

Eksempelvis krever økologisk melk 2,5 ganger så mye transport som vanlig melk. Dyrkbar jord blir en stadig knappere ressurs i verden og da er det et dilemma at økologisk jordbruk krever betydelig større arealer. Internasjonalt er det en omfattende diskusjon om ulike «grønne» jordbruksformer for fremtiden. Det hører vi lite om her til lands. Mulighetene for å forbedre kvaliteten i vanlig matproduksjon er dessverre heller ikke noe hett tema.