Sunnhet for fargeblinde

Men hvordan symboliserer man egentlig sunn?

Eplekjekk friskhet kan fort minne om pekefinger. Og er det noe vi ikke vil putte i handlekurven, så er det mors manende instrukser om rett og galt. 

Da jeg dumpet borti diskusjonen om sunnhetsmerking første gang, tenkte jeg at jo mer detaljert informasjon om prosent av daglig anbefalt inntak og jo flere detaljer fra innholdsdeklarasjonen, jo bedre. Jeg vil ha informasjon. Mye informasjon. 

Men nå som jeg har begynt å skjønne hvor vanskelig dette egentlig er, så har jeg kommet på bedre tanker. For hvor enkelt må det ikke gjøres for at det skal være idiotsikkert og forståelig for alle? Det var nesten rørende å høre Helsedirektoratet fortelle om alle hensyn de har tatt når de har laget reglene. Fargeblinde kan jo ikke se det grønne trafikklyset, og innvandrere som ikke kan norsk skjønner ikke næringsdeklarasjoner. Men hva med blinde, liksom? Og går det an å tenke på alt? 

Man kan jo ikke nøkkelhullsmerke egg, for eksempel. For det er ingen kategori og kan ikke sammenliknes med noe. Og ikke nøtter, selv om det er jo ofte sunt. Og mye sunnere enn snacks uansett. 

Uansett hvilken skavank vi har, så trenger vi å spise sunnere. Nøkkelhullet er vel en like god måte som noe annet å markere det på. Dessuten er det lett å lære bort. Sønnen min som snart er åtte skjønner knapt hva jeg sier når jeg peker bak på Honeycorn-boksen og sier at mat med 38 prosent sukker er godteri, ikke frokost. Og han hadde jo aldri funnet ut av det selv. Fra nå av trenger jeg ikke stå i frokostblandingshylla og ni-lese i flere minutter før jeg lar han velge en pakke. Nå kan jeg simpelthen la han velge selv: bare det har nøkkelhull.